|
Problemet med forstavelsene for- og fore- når vi har med norske verb å gjøre, er både omfattende og intrikat. Her er en skeptisk setning fra et svært skeptisk leserbrev i avisen Gudbrandsdølen Dagningen i vinter: «Om man foreleser seg på departementale dokumenter og møtereferater fra lokale helsebyråkrater, så kan sikkert Samarbeidsreformen fortone seg lys og lovende.» La gå at det sikkert er Samhandlingsreformen innsenderen tenker på; det egentlige problemet her ligger i verbet forelese. Det betyr som kjent å holde foredrag, gjerne i en akademisk sammenheng: «Professor N har en forelesningsserie om norsk økonomi i middelalderen.» Å forlese seg er å lese for mye, så mye at kan bli ensporet, villedet eller få hodepine – eventuelt rammes av alle disse tre varianter av vanskjebne: «Som tenåring forleste han seg på dårlige fotballbøker.» Derimot foreleser Drillo eller Nils Arne Eggen gjerne om fotball. Å spise er både nødvendig og sunt – som oftest da – men å forspise seg er alt annet enn det.
|
|
Forskjellen på for- og fore- som forstavelse kan bli ganske stor. Å foregripe noe er noe helt annet enn å forgripe seg, selv om vi også her har den refleksive formen til hjelp som advarselsskilt. Et par av tilfellene er så vanskelige at det er lurt å styre unna dem. Det gjelder også om man selv behersker nyansene, for det er ikke sikkert at leseren eller tilhøreren gjør det. De fleste vet at å forgå er nokså mye verre enn å foregå. Men hvor mange kjenner forskjellen på forholde og foreholde? «Min kollega forholdt sjefen opplysningene» betyr at kollegaen holdt opplysningene unna sjefen, slik at sjefen ikke fikk kjennskap til dem. Det er litt gammeldags norsk i dag, men man kan støte på uttrykket. «Min kollega foreholdt sjefen opplysningene» betyr det motsatte, nemlig at kollegaen la opplysningene frem for sjefen.
|