Spørsmål til Per Egil Hegge
04.02.2006
Le, lovart og luven
 
Agderposten hadde en litt dårlig dag i midten av januar. I en historie om et av de aller norskeste langdistansefenomener, nabokrangelen, skrev avisen: En 10 år lang nabokrangel ... er også iferd med å ta lurven fra ham. Det burde vel stå i ferd med, siden vi etter hvert skriver færre og færre ord i ett. Men hovedpoenget her er at det heter å ta luven av (ikke fra) noen. Det betyr å stille i skyggen, overgå, kanskje også noe i retning av overrumple.
 

Ordet henger sammen med det vi har i lovart, og betyr bokstavelig å ta vinden fra noen og nyte godt av den selv.

Men lurv er altså noe annet, nemlig en sjaskete mannsperson. Hvis noen da tror at det her foreligger et eksempel på kjønnsdiskriminering, så er en lurvekjerring eller ei lurve mer enn nok til å avverge at dette blir en sak for likestillingsombudet. Mest brukt som avledning er vel adjektivet lurvete, som betyr sjuskete, uærlig, som i for eksempel lurvete fremgangsmåte.

Uttrykket ta luven av er idiomatisk, og vi kan ikke bytte ut noen ord. Vi bruker heller ikke luven i andre former, det er altså ikke noe som heter en luv, selv om luven er bestemt form. Og det motsatte av lovart er altså le.

 
Per Egil Hegge

Tilbake til Hegges språkspalte