Spørsmål til Per Egil Hegge
24.12.2006
Kimer, I klokker
 

Det kimer nu til julefest, og det kimer i klokker. Denne setningen byr på en grov, men tilsiktet feil - tilsiktet fordi vi kan pakke litt pedagogikk inn i den, naturligvis i pent julepapir.

Kimer, I klokker! er nemlig ikke presens, eller nåtid, av verbet. Det er en bydeform, imperativ. Den er foreldet, for den stammer fra den gang vi, eller rettere sagt våre forfedre, bøyde verbet i flertall, slik man stadig gjør på tysk og de fleste romanske språk, blant mange.

Det er altså klokkene som oppfordres til å kime, med bydeformen kimer. Hadde det vært bare én klokke, måtte vi ha sagt "kim, du klokke".

 

En annen gammel flertallsimperativ er å finne i et sitat som tillegges Tordenskiold, det kjente Rosenborg-medlem Peter Wessel: "Skriver, I karle!" - altså "skriv, karer!"

Vi har flertallsform i noen av våre grunnlovsparagrafer. I § 90 står det om Høyesteretts allmakt at domstolens avgjørelser "ere endelige og kunne ikke paaankes". "Kunne" er flertall. I dag leser vi det som fortid, og det er ikke så dumt, for de kan ankes til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som har satt noen av dommene til side.

Noen av oss ... nei. Lader oss holde julefred nu.

 
Per Egil Hegge

Tilbake til Hegges språkspalte