Spørsmål til Per Egil Hegge
05.03.2004
Garpegenitiven
 
Garper du?
 

Svært mange brev, både skjermbrev og brev i konvolutt, er kommet om garpegenitiven, altså eieform med en overflødig «sin», som i «Hanna sin bok». Det er mye av den i norske dialekter, men skriftlig greier det seg lenge med Hannas bok.

«Sin» markerer her det som fagfolkene kaller garpegenitiv, og antagelig er den oppstått i Bergen i hansatiden under påvirkning fra tysk. En garp var i sin tid økenavnet på en hanseatisk kjøpmann, men ordet hadde dessuten betydningen hardhaus. På barnespråk kan man ofte også høre «det er min sin spade». Garpegenitiv regnes ikke som korrekt norsk, og det bør den vel heller ikke.

En annen problematisk genitiv dannes ved preposisjonen til, ofte på nynorsk. Men «Lovframlegget til Regjeringa» kan strengt tatt være toveis, det kan være fremmet både for og av den utøvende myndighet. Nynorsk bruker også åt - men «Tilstanden åt riket» kan fremkalle visjoner av geografisk kannibalisme. Det enkle er ofte det beste; derfor sier vi heller «Tilstanden i riket» hvis vi vil unngå genitiv med s. På begge målformer er det bedre enn «Riket sin tilstand».

Så gikk det riktig galt 23. februar med en genitiv: «Så bli'r man forlovet, forelsket, forgiftet» er udødelige linjer som er formulert av Halfdan Rasmussen. De er ikke Piet Heins - eller Piet Hein sine.

 
Per Egil Hegge

Tilbake til Hegges språkspalte