Spørsmål til Per Egil Hegge
08.01.2012
Dedikasjon
 

En leser var ikke fornøyd med denne setningen i et leserinnlegg i Aften 22. desember: «Et museum dedikert til kun en kunstner er høyst uvanlig.» Han fant tre elementer som er verd en fektekamp med hyttende rødblyant som dødelig våpen. For det første mener han at det burde ha stått «et museum dedisert til» osv., ikke dedikert.

Dette er vanskelig, og det er blitt stadig vanskeligere. Vi snakker nå om en dedikert hjelpearbeider, en som virker setter mye inn på å gjøre en innsats, en som er arbeidet hengiven, ville vår oldeforeldregenerasjon ha sagt. Men en kunstner dediserer et verk, for eksempel en bok, til et menneske som står ham eller henne nær. Da skriver han/hun en dedikasjon – og det er her den brysomme k-en kommer inn. Den henger sammen med lydovergangene i bl.a. romanske språk. Foran fremre vokal (i eller e) blir en c på italiensk uttalt mykt, altså som tsj; foran bakre vokal ( a eller o) blir den uttalt som k. Dette fenomenet møter vi i norsk når vi sier publisere med s, men publikasjon med k. Derfor også dedisere/dedikasjon. Men så har vi, antagelig fra engelsk dedicate, fått dedikere også.

 

For det andre mener vår innsender at det er tale om å dedisere det omdiskuterte museet til én kunstner, ikke til en kunstner. Det blir to poeng for den innvendingen også. Men den tredje innvendingen er det vanskeligere å godta. Brevskriveren mener – men vedstår seg en viss usikkerhet – at det hadde vært tjenlig med et komma, slik at det sto: «Et museum dedisert til kun én kunstner, er høyst uvanlig.» Her er det et foranstilt ledd uten subjekt og predikat, og det skal ifølge reglene på norsk ikke skilles ut med komma. Nå er det et verbal i leddet, nemlig dedisert, og det er et argument for komma. Jeg ville ikke bruke det, men jeg tror ikke jeg ville bruke rødblyanten heller.

 
Per Egil Hegge

Tilbake til Hegges språkspalte