Spørsmål til Per Egil Hegge
08.09.2013
Knakk og knekket
 

Det var strekke og strakk som var problemet i går, og det blir knekke og knakk som skal drøftes i dag. Det ble svært mange publikumsreaksjoner da denne setningen kunne finnes på Aftenpostens nettavis og en rekke andre steder i begynnelsen av august: «Turist knakk fingeren på statue." De aller fleste som meldte seg i kommentarfeltet, mente at det burde ha stått at turisten knekket eller knekte fingeren. For ordens skyld: Av en illustrasjon fremgikk det at en klåfingret amerikansk turist hadde glemt formaningen "bare se, men ikke røre" og brukket av fingeren på en marmorstatue i et italiensk museum.

Svaret er at det blir best, og rent ut riktig, med: "Turist knekket fingeren på statue " Nå går det til nød nesten an å si at turisten knakk fingeren, men da blir det turistens egen finger. I så fall blir det enda bedre å si at fingeren knakk. Den sterke fortidsformen knakk kan nemlig ikke ta objekt.

 

Problemet med å mestre parverb av denne typen melder seg stadig vekk. Han hengte frakken på knaggen, og da hang frakken der. Han slengte boken på sofaen, for han var doven og gikk bare og slang hele dagen. Banden brente huset, og huset brant ned til grunnen. Det siste er vanskelig for de stadig færre nordmenn som er vel bevandret i klassisk norsk litteratur, fordi det for vel hundre år siden, under påvirkning fra dansk, het at huset brændte. Det er en form vi ofte finner hos Bjørnson. Så det gjelder å modernisere sin litterære påvirkning med ikke fullt så klassiske romaner: "Hun brente brevet. Det brant med klar flamme."

Det finnes en tilsiktet (får vi håpe) komisk bøyning av knekke: knekke/knakk/knukket. Da følger vi et vanlig vokalmønster for sterke verb (rekke/rakk/rukket og nynorsk brenna/brann/brunne), men det korrekte og mindre morsomme er altså knekke/knakk/knekket, eller mindre konservativt, knekt.

 
Per Egil Hegge

Tilbake til Hegges språkspalte